Running in Paradise - et førjulseventyr 26,2 miles

Av Asbjørn Årøen

1. mars 2023

Tidlig i 2022 bestemte jeg meg for å melde meg på Honolulu Marathon til tross for at venstre kroppshalvdel er delvis lammet. Jeg fikk det for meg at dette ville være en flott utfordring, og i tillegg har jeg alltid hatt lyst å reise til Hawaii.

SAS sine problemer sommeren 2022 gjorde meg betenkt på å bestille med dem. I tillegg måtte det jo trenes litt. Jeg hadde løpt maraton før, men det var før jeg fikk hjerneslag og brukte da rundt fem timer. Trippelen og supertrippelen antydet at alt under 7 timer ville være kjempebra, så optimistisk satte jeg meg opp i gruppen mellom 5 og 6 timer.

Reisen til Hawaii bekreftet at SAS sliter med å levere. Flyet til Los Angeles ble kansellert og ombooket til Chicago, og det var i tillegg forsinket så det ble en natt i Chicago før videre til Honolulu. I Honolulu tok drosjen meg greit til hotellet, og vulkanen som var aktiv var på en annen øy og ikke til sjenanse.

Jeg fikk hentet startnummer og gjorde meg klar til start kl 05.00 neste dag. Ingen frokost på hotellet i så tidlige morgentimer, så det ble en banan. På vei til start kom jeg ifølge med en amerikansk ungdom som ville fortelle meg om hvordan han varmet opp til løp. Det var to shots med whisky slik at han ble god og varm. Denne oppskriften var det Bolt brukte ifølge han. Jeg hadde litt tvil om sannhetsgehalten i dette, men hadde ikke tid til noe krangel om det 10 minutter før start.

Startområdet var en stor folkemasse som beveget seg sakte fremover, så her måtte man bare finne sin plass i køen og ikke stresse. Mange kilometer å øke farten på, så jeg tok det rolig.

Da vi passerte 10 kilometer syntes jeg løpet begynte, for da forsvant alle som løp en mil og det var bare maraton-sliterne igjen. Løpet gikk innom noen parker, og her var det rikelig med villhøner og hanekyllinger som galte som gale nå i morgentimene.

Sakte men sikkert gikk kilometerne unna, og på 15 og 20 kilometer kom de etiopiske gasellene mot oss på vei mot mål på litt over to timer. Nå begynte flere og flere å slite rundt meg, og selv om det ikke gikk fort med meg, så fant jeg glede og motivasjon i å øke farten i en kilometer eller så for å ta igjen noen av dem i rare kostymer som ananas etc.

Det var rikelig med publikum som var entusiastisk for oss som slet mer og mer. Løypa var merket med både miles og kilometer, så jeg hadde god kontroll. Jeg så at ambisjonen min om rundt 7 timer ble mer og mer fjern, og ulike former for vondter begynte å gjøre seg gjeldende.

Etter hvert ble markeringene positive på at vi nærmet oss mål. Forrige gang jeg løp maraton klarte jeg å løpe den siste mila. Nå var ambisjonen å ha et noenlunde løpssteg siste engelske milen, men da jeg kom til 23 miles var det tomt for alle ressurser så det var bare å gå. Til slutt kom jeg i mål til en tid på 7.56 og helt ferdig. 

Strevde litt med å finne veien tilbake til hotellet og kunne knapt bevege meg. Flere kommenterte «it looks like you are feeling it» and I truly did. Etter dette var det en uke med restitusjon.

Siste dagen ble jeg syk, noe som var nesten forventet siden immunsystemet blir litt slått ut av en slik anstrengelse. Jeg er vaksinert for både covid og influensa, men det beskyttet ikke godt nok. Uansett veldig gøy å ha vært der, men hadde nok stått meg på å ha noen flere lange løp før en slik kraftanstrengelse.

Nå blir det forberedelse til Birkebeinerløpet, men før det håper jeg å få mange løp i Kalnesskogen som bygger meg opp. Litt usikker på om det blir flere helmaraton. Det er veldig langt, og så lenge jeg ikke er i nærheten av tidligere fart blir det svært mange timer med løping.